”40 kalde bak månen”
23.12.2010
– Jeg tør å skrive om Svullrya på en slik direkte måte fordi jeg virkelig er glad i Finnskogen. Jeg har selv bodd der i ti år, jeg er fortsatt veldig nært tilknyttet skogen, og jeg ønsker å gi et ordentlig bilde av skogen og folkene der.
Forfatteren fra Grue og Åsnes, Adelheid Seyfarth, har skrevet boka ”40 kalde bak månen”. Den handler om forskjellene mellom by og bygd og ikke minst menneskeskjebner.
– Boka er skrevet med en oppriktighet fra min side, og jeg tror dess-uten at ”skogingene” er tøffe nok til å være som dem er, både på godt og på vondt. Folket på skogen har rygg-rad til å høre ting slik de er, smiler Seyfarth.
Det lokale rovdyrjakteren.
Den ene hovedpersonen i boka, Robert Langberget, er arbeidsløs og sliter med å finne plassen sin i en ny tid. ”Langbærjærn” forsøker å ta vare på familien sin, og være den Solungen han er, på godt og vondt.
– Romanen begynner med at han skyter en ulv på ulovlig vis. Selve rovdyrsproblematikken er ikke ment å være et hovedtema i boka. Ulvejakta blir kun et bakteppe for forskjellige menneskeskjebner som strever med å holde styr på sitt eget liv og finne sin egen identitet. Bokas hovedpersoner trenger seg opp i et hjørne, og gjør det vanskelig for seg selv og folk rundt dem.”Langbærjærn” blir en slags bærer av flere motstridende sider ved bygdelivet, forklarer Seyfarth.
Bygdeidyll
Lone er bokas andre hovedperson, og representerer innflytterne som idyll-iserer livet på landet. Hun vil vekk fra byens stress, larm og eksos, og hun kjøper seg småbruk på landet.
– Lone begynner som lærer på Svullrya, og kommer med mange nye meninger og holdninger. Hun forsøker å realisere seg selv ute i Finnskogens vakre natur og finne sin egen identitet. Hun leter etter en idyll som kanskje ikke finnes. Lone ser ikke virkeligheten som er rett foran nesa hennes. Hun er fanget i sine egne fore-
stillinger om bygdeliv og bygdefolk og ikke minst sine egne drømmer. Summen av dette gjør at hun flykter både fra seg selv og omgivelsene. Det blir en slags motsetning mellom stereotypene fra ”Skogen” og de ”fisefine” byfolkene. Myten om de litt tause, tomme, trauste og enfoldige bygdefolkene står i sterk kontrast til byens snobbete, velartikulerte og fine folk. Jeg mener at folk fra forskjellige type kulturer møter hverandre med for lite rauset og forståelse for at folk kan være ulike, sier forfatteren litt alvorlig.
Naturskildringer
På spørsmål om hva slags type bok ”40 kalde bak månen” er, tenker forfatterinnen seg om en liten stund før hun svarer.
– Det er først og fremst ei bok om forskjellige menneskeskjebner, men det er også ei bok med veldig mye naturskildringer. Folk liker godt å lese om de store skogene i distriktet. Det er en overhengende fare for å overdrive og utelukkende romantisere både naturen og kulturen. Det kan være vanskelig å skrive om naturen, i og med at også den er både stygg og pen på en gang.
Slitsom skriveprosess
Adelheid er veldig klar på at å være forfatter er en jobb som krever sin kvinne. Selve skriveprosessen beskriver hun på følgende måte:
– Mens jeg holder på å skrive er det 90 % hard jobbing og kun 10 % morsomme kreative prosesser. Skrivingen er en enorm psykisk belastning og jeg blir like sliten som ved krevende fysisk aktivitet. Jeg må stenge hele verden ute og går totalt inn i min skriveboble. Jeg jobber utrolig intenst, og kan skrive ned alt fra en side til tjue på en ”turbodag” hvor alt klaffer. Etter førsteutkastet er ferdig, går jeg gjennom det 10-12 ganger før boka endelig er ferdig. I ”40 kalde bak månen” har jeg i tillegg latt fem skoginger lese gjennom boka. De har ”godkjent”
detaljer omkring jakt, naturbeskrivelser og dialekt, forteller Seyfarth.
Dialekt i boka
Seyfarth forsøker å ta vare på dialekta så godt hun kan. Den blir brukt som et speil på både folk og samfunn.
– Det er viktig for meg å ta med de riktige vendingene og utrykkene, ikke minst fordi dialekten er i ferd med å dø ut. De oppvoksende generasjoner snakker dialekt i mindre og mindre grad. I det første møter mellom
Robert og Lone gir Robert denne vegbeskrivelsen for å være litt ekkel:
«Grantærpe er full ein hælvtjaug kilometer fra dø, mein i samma bærjeskaft.» For virkelig å understreke den sterke dialekten gir han også denne forklaringen: «Det er full itte så langt i milla nåen her.»
– Jeg har fått en del reaksjoner fra Oslofolk på grunn av at de ikke skjønner dialekta. Dette er veldig interessant at det kan skje i vår tid! Også er det veldig artig at slike reaksjoner fra Oslo bekrefter at verden fortsatt er slik Robert i boka opplever den; ikke et sted hvor han passer inn, sier Seyfarth.
Realistiske personskildringer
Av og til har personbeskrivelsene blitt så autentisk at folk tror de kjenner igjen den og den figuren i boka. Det tar forfatteren som et kompliment, men understreker samtidig at det overhodet ikke er tilsiktet.
– Jeg har alt for stor respekt for folk på Skogen til å stille ut noen. Man er ikke større kunstner fordi om man i stor grad må bruke virkelige mennesker for å fortelle, slik noen forfatt-ere gjør. Kanskje kan det være motsatt? Jeg tar selvfølgelig egenskaper hos noen folk og blander inn i rollefigurene, men tar aldri utgangspunkt i enkeltpersoner fra Skogen i bøkene mine. Jeg er veldig bevisst på å ikke henge ut eller latterliggjøre folk og det de driver med, sier Seyfarth. Jeg har sett nok til at folks rangering av hverandre gjør meg lattermild. Ingen og ikke noe er viktigere enn vanlige folk og livet de står i, slår Seyfarth fast.
Positive tilbakemeldinger
Forfatteren har ikke fått en eneste negativ reaksjon på boka fra lokalbefolkingen. . Denne aksepten betyr enormt mye for henne.
– Førsteopplaget er allerede revet vekk, og det er bestilt andreopplaget fra forlaget, som jeg håper at rekker fram før jul. Det er veldig inspirerende at boka selger mye både hæmme og borte. Det inspirerer til å gå videre å fortsette triologien, forteller Seyfarth.
Triologi
”40 kalde bak månen” er den første boka i triologien Graveren og henspeiler på flere ting; Den lokale rovdyrjakteren som graver ned ulven, lokaljournalisten Robert som driver med ”gravende” journalistikk, og ikke minst kampen mot at lokalsamfunnet graves ned. I høst har Seyfarth hatt så mye på programmet utenom selve skrivingen at hun ikke har fått skrevet videre på triologien sin.
– Jeg har vært så travelt opptatt med boklanseringer og forskjellige arr-angementer at jeg rett og slett ikke har hatt tid til å skrive noe særlig i det siste. Rett over nytt år fortsetter jeg med å jobbe videre på oppfølgerboka.Da skal jeg skrive ferdig bok nummer to som kommer til å hete ”Den hvite elgen”. Jeg kan røpe såpass at Robert drar til Oslo for å jobbe, og det er vel ikke akkurat noen bombe å si at det blir utfordrende for han. ”Den hvite elgen” blir utgitt løpet av neste år hvis alt går etter planen, sier Seyfarth.
Neste handelsaktivitet:
SolørMartn 2012!
tor 28. juni - søn 1. juliUKENS FLISABILDE
